Sportslig babbel - irritert

Selv om det er mange år siden jeg opprettholdt mitt medlemskap i klanen, har min fotballsympati fortsatt å ligge hos Vålerenga. Så derfor burde jeg visstnok glede meg over at Oslo kommune har solgt et lekkert stykke tomt til klubben for én krone.

Til det er det bare å si: Ikke f**n!

Skolene i området holder på å revne fordi de er for fulle, parkene ser ut som slagmarker fordi kommunen ikke tar seg råd til vedlikehold og det skal helt sikkert bli full barnehagedekning en gang. Bare byens borgere kan slutte å få alle disse ungene.

Da gir man ikke et idrettslag en tomt til en halv milliard kroner for å bygge stadion. Takk og lov var Høyre et av få partier som innså dette. Men det hjelper lite når arbeiderklassens venner, Ap, SV og FrP, har bestemt seg for å gjøre knefall for myten om det folkelige Vålerenga.

Å høre Engas talsmenn legge ut om hvordan dette skal komme byens barn til gode er usedvanlig kvalmende. Greit, dere har gjort et kupp, men ikke prøv å få det til å høres ut som dere har gjort dette for meg og mine barn. Det finnes et bedre ord enn solidaritet for dette: Grådighet.

Det er lite jeg som borger kan gjøre. Jeg kan la være å stemme på de tre, med det ville jeg uansett ikke gjort. Så jeg får tilstrebe å kvele min sympati for de frekke jævlene som ba om dette i første omgang.

Heretter skal jeg gjøre et tappert forsøk på å få med meg hvordan det går med Skeid.