St. Jonas babler om ytringsfrihet

St. Jonas av Utenriksdepartementet gav for noen dager siden uttrykk for hva han tenker om ytringsfrihetens kår. Det er fascinerende, om enn ganske ubehagelig, lesning. Hans høyvelbårenhet skriver blant annet:

Jeg er ikke bekymret for min egen ytringsfrihet i norsk offentlighet. Det bør ikke Dag Solstad være heller, eller Lars Gule og andre markerte "norske stemmer" for den saks skyld. Vi kommer greit til orde, og det er ingenting som hindrer oss i å ytre oss fritt eller sette hva vi vil på trykk.

Jeg er mer bekymret for den plassen vi tar. Tar vi plass fra noen andre, viktige stemmer som ikke blir hørt? Hvem har definisjonsmakten i debatten, blant annet om diskriminering, religionsfrihet og rasisme? Og i forlengelsen av det, fanger vår politikk opp de sentrale temaer – som for eksempel rasisme – på en god nok måte?

Betyr dette at hans salighet er bekymret for den jenvne norske campingplassgjest og Se og Hør-leser, som sjelden kommer til orde med sine meninger? Tenker han på motstanderne av ekteskapsrett for likekjønnede par, som i hovedsak blir henvist til rollen som skummelt monster i den mørke kjelleren?

Selvsagt gjør han ikke det. Han er opptatt av "andre, viktige stemmer som ikke blir hørt" (min utheving). Og er det noe vi vet om St. Jonas, er det at han ikke anser slikt pakk som viktige stemmer. Hans skandaløse behandling av Vebjørn Selbek i karikaturstriden, viser med all tydelighet hva hans høyvelbårenhet mener om denslags uviktige stemmer. De burde holde kjeft og ikke lage så mye forstyrrende støy i offentligheten.

Noe sier meg at St. Jonas leste Solstads totalitære babbel med glede.

(Herman Willis gir ham forøvrig behørig inn i dagens utgave av avisen.)